Familieeksperten: Hvordan skal jeg håndtere “babysjalusi”?

Noe av det vakre ved å være i fertilitetsbehandling, hvis man kan si det slik, er det felles språket som finnes mellom dem som enten har vært eller er i behandling. Vi vet hva andre mener, og man kan snakke om alt - nesten med en fremmed også, hvis vi bare vet at de har vært i behandling. Det kan oppstå et fellesskap som for noen er nøkkelen til overlevelse, og selv om man i utgangspunktet skulle ønske at man ikke var en del av “familien” i det hele tatt, er det likevel viktig å ha noen å gå til - noen som har samme referanseramme. Spesielt når vi må bearbeide de litt mer “forbudte følelsene” som kan oppstå underveis.

Det er en av dem vi skal se på nå. Men la meg først gjøre det klart... Ingen følelser er forbudt! Men de kan føles forbudt, da de oppstår i situasjoner der man vanligvis skal være glad og lykkelig. En av følelsene du kan oppleve, er babysjalusi, og det kan være vanskelig å vite hva du skal gjøre med den.

Babysjalusien kan oppstå når du på en spasertur ser den ene vraltende gravide magen eller barnevognen etter den andre. Og du kan stirre deg blind! Det er som når vi kjøper en ny bil. Har du bestemt deg for å kjøpe en Skoda, vil du se Skoda overalt. Kanskje du tenker at det i stedet var du som skjøv rundt på barnevognen din? Kanskje du har en partner som føler den samme gnagende sjalusien. Kanskje dere sender hverandre et blikk eller klemmer hverandre i hånden... Uansett ville du ønske at du ikke var sjalu.

Vi er oppdratt med at sjalusi er en stygg og skammelig følelse. Kanskje føles sjalusien pinlig, feil, kanskje tarvelig, men det er ganske naturlig for mange som er i behandling. Det bør du vite.

Når vi ønsker oss det vi ikke kan få umiddelbart

Jeg vil våge å påstå at de fleste av oss tar det som en selvfølge at vi kan få barn.

Når vi er unge, tenker vi ikke på at vi kanskje vil bidra til statistikken for ufrivillig barnløse. Vi lever livet og føler oss udødelige. Det er derfor det blir enda vanskeligere når vi må jobbe med erkjennelsen av at vi kanskje ikke kan få de barna vi hadde drømt om. Det utløser en stor eksistensiell krise i oss, for hva er livet uten barn hvis det er det man drømmer om? Man må oppfinne seg selv, sitt eget liv på nytt. Vi dykker dypt, dypt ned følelseslivet, og det er derfor også helt naturlig at vi får med oss hele spekteret. Sorg, sjalusi og forhåpentlig også lykke på lengre sikt.

Men det å få et barn er noe av det vakreste, reneste og helligste vi kan oppleve. Det er faktisk et lite mirakel – uansett om det skjer med eller uten hjelp. Og det er derfor babysjalusien føles så tarvelig, for drømmen er jo så ren. Og i virkeligheten er det ikke andres barn vi vil ha, det er vårt eget.

Men hvordan får vi orden på alle følelsene? Hvordan får vi snudd noe vi synes er mørkt, vanskelig og kanskje pinlig? Hvordan kan vi være mer åpne, ærlige, tro mot oss selv – og sårbare?

“Jeg skulle ønske jeg var mer glad på dine vegne... “

Kan man unngå situasjoner der følelsen kan oppstå? Når du kommer opp i en viss alder, blir du stadig oftere konfrontert med andres graviditet eller barn. Blant kolleger, søsken og venner. Det er nesten umulig å unngå. Kanskje du opplever å bli involvert i dine venners glede og tanker om fremtiden, men en følelse av litt avstand kan også begynne å snike seg inn. På den ene siden er avstand bra – for det kan være det eneste du kan holde styr på i situasjonen. Det kan være den “greie” løsningen – hold avstand i stedet for å søke konfrontasjon. Men på den annen side ønsker du intenst å være en del av fellesskapet. Både et venninne- og mødrefellesskap.

Holde avstand? Jeg vil nesten kalle det farlig. Avstand kan være bra, det kan nesten bli nødvendig at du av og til trekker deg litt tilbake. Men den må ikke overta hele deg. Du kan ende opp med å føle deg isolert og ekskludert - enten du har valgt avstanden selv eller blitt påført den av venninner som et (misforstått) hensyn. Sørg for å gjøre det klart for venninnene dine at du trenger et pusterom i forholdet til dem i små øyeblikk om gangen når det er vanskelig. At det er følelsene dine som trenger seg på, og de krever av og til ekstra plass.

Og kan du, så vær ærlig med dem. Det kan styrke forholdet deres - ikke at det er ditt ansvar. Men de ønsker din nærhet og vil som oftest ha deg med på veien.

Hvis jeg skal være helt ærlig, så var jeg som oftest gørr misunnelig på mine gravide venninner, og jeg ønsket at det var meg. Ikke på deres bekostning, men likevel heller ikke på min egen... Det kan være enormt vanskelig å skulle romme andres glede midt i ens egen store sorg.

Hvordan bærer du på motsetningen mellom egen sorg og andres glede?

Du må først og fremst lytte til kropp og sjel. Du må være tro mot deg selv, lojal overfor dine følelser og ikke prøve å ta hensyn til andre før du tar hensyn til deg selv. Dine følelser er ikke følelsene til dine kjære.

Dine følelser er dine egne. Det betyr også at dine kjære ikke kan gjøre rede for dem, men det kan absolutt være givende for dem å vite hvor du er, slik at de best kan støtte deg på reisen din. Det vil være dager der du kan føle at du har overskuddet til å åpne deg og dele med deg av ditt innerste. Kanskje i et brev, kanskje i en konkret situasjon der det bare føles helt naturlig, kanskje via en tekstmelding. Men det vil også være dager der du trenger ro og tid - så trekk deg unna.

Det er ikke enten eller, og du skal ikke dele noe som helst på kommando eller fordi andre krever det. Det er så viktig at du tar vare på de mange bitene av deg selv, for det må også være et deg tilbake, som kan stå modell for behandlingen. Velg hvem du deler av deg selv med.

Du er ikke kommet til verden for å tilfredsstille alle andre.

Og hvis du skal kunne være noe for familien din, for vennene dine og kanskje for en partner, må du først være noe for deg selv. Du vet jo at oksygenmasken din må på før du kan hjelpe sidemannen.

Les mer om Foreningen RO her.