Louise er uforklarlig barnløs: "Jeg vil ikke legge lokk på håpet mitt"

Når begynte dere å snakke om å få barn i forholdet deres?

Så vidt jeg husker, har vi alltid kunnet snakke om barn. Ikke så mye om nøyaktig når vi ville få barn sammen, men mer om de tankene vi hver har gjort oss om når vi regnet med at vi ville være klare for det.

Jeg er litt over et år eldre enn kjæresten min, og hans ide om hans alder som førstegangsfar passet ikke helt inn i min idé om min alder som førstegangsmor. Jeg husker at jeg ganske tidlig i forholdet var bekymret for det, fordi jeg innerst inne kunne føle den biologiske klokke gå i gang.

Han visste ikke at jeg gikk med disse tankene – det kom først frem da han nærmet seg slutten på utdannelsen sin og en dag sier at nå som han er ferdig med utdannelsen og sikret seg en jobb, så kunne vi begynne å tenke på å få barn.

Jeg måtte spørre ham et par ganger om han mente det, for jeg ikke ville tillate meg selv å fortelle hvor klar jeg var hvis han ikke mente det alvorlig. Mine usikkerhet kom også av at han på det tidspunktet var fire år yngre enn den alderen han opprinnelig hadde snakket om. Heldigvis ga han meg svaret jeg hadde håpet på, og derfra gikk det fort. Jeg var klar.

Hadde dere noen bekymringer da dere begynte å prøve å bli gravide?

Som sådan var jeg ikke bekymret for at det kunne være noe galt med meg eller oss, men vi kjente og kjenner fortsatt noen par som har slitt. Derfor var vi først og fremst klar over at fertiliteten ikke er lik for alle.

Jeg vil gjerne være ett skritt foran. Allerede før jeg fikk fjernet p-staven min, som var det prevensjonsmiddelet vi brukte, hadde jeg kjøpt et termometer og ville begynne å måle temperaturen for å finne eggløsningen min. Jeg søkte også på nettet og fant alle slags symptomer på tidlig graviditet, så jeg var klar til å oppdage den så tidlig som mulig.

Spesielt husker jeg det oppløftende symptomet på implantasjonsblødning. Jeg var bombesikker på at jeg fikk den første syklusen fordi jeg hadde en liten blødning kort tid etter eggløsningen min. Men nei, rett etterpå kom mensen, og selv om vi var litt ergerlige over at jeg ikke var gravid, var det tross alt en lettelse at mensen min dukket opp så raskt etter så mange år på p-stav, der jeg ikke har blødd i det hele tatt.

Men allerede 19 dager etter at syklusen hadde startet, begynte jeg å blø. Først håpet jeg igjen at det var den famøse implantasjonsblødningen, men denne gangen var det annerledes. Jeg blødde mer og tenkte derfor at mensen min hadde begynt. Det var her bekymringen min for fertiliteten vår begynte: For hvis jeg bare hadde en syklus på 19 dager og deretter blødde i 11 dager, måtte det være noe galt.

Månedene gikk da jeg hadde disse rare syklusene med en relativt lang periode med merkelig blødning, som da endte med noen dager med vanlig menstruasjon. Ganske raskt kontaktet jeg legen min, som innkalte meg til blodprøver da vi hadde vært i gang i omtrent et halvt år. Det ble starten på utredningen vår.

Da de første blodprøvene kom tilbake med ideelle verdier, burde jeg ha tatt nye. Etter det jeg husker, fikk jeg tatt forskjellige blodprøver kontinuerlig over en periode på 4-5 måneder, fordi det også var svært viktig å få tatt prøvene til rett tid i syklusen. I desember 2019 ble jeg henvist til en gynekolog, for selv om alle blodprøvene var fine, var legen min fortsatt i tvil om jeg i det hele tatt hadde eggløsning.

Besøket hos gynekologen var ikke særlig sensasjonelt. Kvinnen som skannet meg, virket nesten likegyldig og fortalte meg ganske enkelt at "ja, du har hatt eggløsning". Alt i alt var det jo gode nyheter, men nå hadde vi også kommet så langt at jeg ikke kunne undersøkes lenger. Nå var det kjæresten min som stod for tur.

Selv om kjæresten min ikke var særlig entusiastisk over at det nå var hans tur, var svaret på sædprøven hans veldig positivt. Både kvantitet, mobilitet og DNA-skader var akkurat som det burde være, faktisk bedre enn hos de fleste.

Legen min er heldigvis fantastisk og ga oss en henvisning til fertilitetsbehandling selv om hele året ikke hadde gått.

Hvordan har behandlingsforløpet deres sett ut?

Vi prøvde selv fra mars 2019 og et år fremover. Som følge av den pågående utredningen var vi klare for vårt første IUI-H-forsøk i april 2020. Etter tre forsøk ble vi henvist til IVF, og i ventetiden fikk vi to forsøk til.

Ved mine IUI-forsøk viste det seg dessuten hvorfor jeg opplever blødninger i løpet av syklusen. Det er ikke slimhinnen min som blør, men livmorhalsen, som er veldig sart midt i syklusen min. Altså er det ikke noe jeg må bekymre meg for når det gjelder fertiliteten min.

Vi hadde vår første samtale om IVF med regionalsykehuset i Horsens i september 2020, men på grunn av en "koronaboble" kunne vi ikke melde oss til behandling med det samme. Vi var heldige og fikk beskjed om at vi måtte melde oss til første forsøk i begynnelsen av november 2020, men ble avvist. Min neste syklus falt sammen med klinikkens juleferie. Derfor kunne vi ikke melde oss på før tidlig i januar 2021, og denne gangen var vi heldige å komme gjennom.

Jeg responderte godt på hormonene, selv om dosen ikke var veldig høy. Faktisk dannet jeg så mange gode follikler at de var redd for overstimulering, så derfor ble forsøket mitt omgjort til et totalfrys-forsøk. Det vil si at jeg ikke skulle ha lagt et egg tilbake i den syklusen, men vente til jeg hadde hatt mensen to ganger før et egg kunne legges tilbake.

Jeg fikk tatt ut 12 egg til egguttaket, og av dem fikk vi fire blastocyster på frys. Det er vi svært glade for. Skjebnen ville at syklusen min begynte å bli vanskelig i månedene etter egguttaket, og derfor måtte vi vente til april 2021 før jeg kunne få lagt det første egget mitt tilbake. Dessverre hadde klinikken bestemt at testdagen skulle være to dager etter (ikke-)forventet menstruasjon. '

Den neste oppleggingen skulle skje rett i forlengelsen av den første. Men den ble avlyst etter tre skanninger da jeg hadde en cyste som forstyrret min egen hormonutvikling og dermed også hindret både follikkel og slimhinne i å utvikle seg som de skulle. Den syklusen var ekstremt lang, og eksterne hendelser, f.eks. andres graviditet, gjorde at jeg til tider falt ned i et svart hull. Jeg husker at jeg en uke gråt i dagevis til alle døgnets tider.

Etter en syklus på ca. 45 dager kom mensen endelig, og vi meldte oss igjen til ny opplegging, denne gangen med hormoner som skulle hindre follikkeldannelse og bygge opp slimhinnen. Slik gikk det ikke. Jeg dannet en follikkel uansett, og kroppen min reagerte bare ikke slik den skulle. Til min siste skanning, husker jeg legen kalte det "en dårlig syklus", og hun hadde sikkert rett. Våre tre gjenværende blastocyster er i alle fall for mye verdt til å prøve i en dårlig syklus.

Nå er vi i venteposisjon. Den andre avlyste syklusen var i midten av juni, og nå tar klinikken sommerferie. Når vi senere skal i gang igjen, blir det uten andre hormoner enn eggløsningssprøyten. Jeg vet at jeg godt kan danne de nødvendige hormonene selv, og nå vil jeg ikke ha mer innblanding enn det som er absolutt nødvendig.

Hvordan er det å være i fertilitetsbehandling sammenlignet med da dere prøvde å bli gravide på egen hånd?

Selvfølgelig ønsket vi for alt i verden at vi kunne gjøre jobben i dobbeltsengen, og det er nok ingen overraskelse at vi kan være veldig misunnelige på de som klarer det selv. Men selv om det kan høres rart ut, er det en lettelse for oss å være i behandling sammenlignet med da vi prøvde selv.

Når det kommer som en lettelse for oss å være i behandling, skyldes det den iherdigheten jeg la for dagen allerede fra starten. Da jeg sluttet med prevensjonen, gikk jeg så opp i at vi skulle prøve å treffe eggløsningen at sex hjemme ble veldig planlagt og ikke særlig lystbetont.

Etter et halvt år hadde vi en lang samtale om det hele. Ingen av oss ønsket å lage barn på den måten, og deretter sluttet jeg med å teste for eggløsning, og vi ble enige om å gå til sengs med hverandre bare når vi virkelig hadde lyst. Det lettet situasjonen noe, men jeg hadde fortsatt vanskelig for å slippe tankene. Jeg ville jo bare bli gravid. Vårt første skritt inn i fertilitetsverdenen var å gå gjennom IUI-H. Her kom den planlagte sexen litt tilbake igjen, for ved hvert forsøk ble vi fortalt at det var en god ide også å ha sex den aktuelle kvelden.

Nå som vi er i IVF-/FET-behandling, kan vi senke skuldrene. Da vi snakket med Horsens på forhånd, sa de: "Bare slapp av og nyt hverandres selskap i ventetiden. Det er ikke noen grunn til å prøve hjemme lenger, vi har det herfra." Som sagt, så gjort. Vi har satt all vår lit til legene i Horsens, og vi tror at de vil sørge for at vi en dag får et barn i armene.

Kan du beskrive følelsene som kommer av å være uforklarlig barnløse?

På den ene side skulle jeg ønske vi hadde en diagnose, for da kunne vi kanskje gjøre noe med det. På den annen side er jeg også glad for at vi er på et sted der drømmen om å få vårt felles biologiske barn lever i beste velgående.

For meg er det å være uforklarlig barnløs bare et begrep som beskriver at vi ennå ikke vet hva som er galt. For mitt vedkommende går jeg spesielt med tanker om at det er meg det er noe i veien med. Sæden til kjæresten min er så grundig testet og viser så gode resultater at "feilen" må ligge hos meg.

Vi vet også at eggene mine ønsker å bli befruktet av sædcellene hans, så tankene mine er at det er noe galt med min evne til å få det befruktede egget til å feste seg. Det vi blir fortalt, er at forholdene er optimale. Det får meg til å håpe og tro på det så mye jeg kan. Jeg legger ikke lokk på mitt håp og min optimisme, for jeg blir fortalt at det er gode sjanser.

Det er svært normalt å reagere følelsesmessig forskjellig som par under et fertilitetsforløp. Hvordan har dere taklet hverandres forskjeller underveis?

Vi reagerer svært forskjellig. Følelsene mine sitter utenpå klærne, og det viser seg ved gråt i bøttevis. Jeg klarer ikke å holde tårene tilbake når vi blir møtt med enda et nederlag. Kjæresten min er derimot svært rolig og ikke så utadreagerende som meg.

Det at jeg reagerer som jeg gjør, betyr at jeg også må tenke på å spørre ham hvordan han har det. For hvis jeg ikke gjør det, kan det fort bli et hjem der det bare er plass til følelsene mine. Derfor spør jeg ham, og han får lov til å uttrykke seg så mye eller så lite han ønsker. De fleste dager er imidlertid ikke krisefylte dager med gråt og sorg.

På de dagene er vi stort sett optimistiske, og samtalene handler om de tingene vi ser frem til og det håpet vi har for fremtiden. Dagene det gjør vondt, er de dagene da vi snakker om at det kanskje aldri vil lykkes, eller jeg går med tanker om at kjæresten min kanskje ville kunne bli far med en annen kvinne, eller at det er min skyld. De tre tingene blir ofte blandet sammen i hodet mitt. Men selv når vi snakker om disse tingene, får vi vendt det til noe positivt. For med tre blastocyster til i fryseren og ytterligere to IVF-forsøk i det offentlige kan vi ikke annet enn å håpe. Og hvis vi ikke lykkes i det offentlige helsevesenet, vil vi forsøke i privat sektor.

Har dere snakket om en plan B for å bli foreldre?

For meg er vi egentlig allerede på plan C når det gjelder å bli foreldre. Plan A var hjemme privat, plan B var inseminering, og nå er vi på plan C, som er IVF/FET. Plan D, E, F er langt inn i fremtiden, og det er noe vi bare har snakket om perifert. Det handler om ulike privatklinikker hjemme og kanskje i utlandet, men som sagt er det noe vi bare virkelig vil diskutere når vi nærmer oss.

Hvordan har det påvirket hverdagen din og det sosiale livet ditt å være i fertilitetsbehandling?

Enten det er nedstengningen på grunn av korona eller vår behandling som er skyld i det, vet jeg ikke, men jeg har i lang tid hatt en følelse av å være på vent. Som om jeg bare går og venter på at livet mitt skal begynne. Selv om jeg er student og noen ganger ønsker å delta på fester, er jeg snart 30 år gammel og føler at ungdomslivet med de mange festene og byturene er i ferd med å bli et avsluttet kapittel. Jeg føler meg klar til å bli mor og legge ungdomslivet helt bak meg.

Det er som et limbo, der ungdommen holder fast i føttene mine mens jeg strekker hendene så langt ut etter et liv som mor og som foreldre sammen med kjæresten min, som jeg kan.

Følg Louise her