Maria om å være i fertilitetsbehandling: “Du aner ikke om du må løpe 1 eller 800 kilometer før du er i mål”

Når hver av dere tenker tilbake til den gangen dere visste at dere skulle dele livet med hverandre – hva tenkte dere da om å skulle stifte familie i fremtiden?

Vi ble kjent med hverandre da vi var 14 år, og på videregående flyttet vi sammen som 19-åringer. Da hadde vi vært bestevenner i mange år og tenkte at nå skulle vi være unge og feste sammen.

Men som 21-åring ble jeg utsatt for en alvorlig tannskade, og hell i uhellet førte det oss sammen så vi endelig ble kjærester. Den gangen skjenket vi ikke barnløshet en eneste tanke. Vi trodde ikke at det noensinne ville påvirke livet vårt.

Dere gikk i gang med å prøve å lage et barn. Hva tenkte dere underveis?

Vi kjøpte hus og tenkte at nå skulle familielivet endelig starte, som vi så lenge hadde drømt om. Men kort tid etter ble jeg innlagt på sykehus med akutte magesmerter, og her fant vi ut at jeg led av endometriose. Så det ble stukket kjepper i hjulet for oss allerede før vi virkelig kom i gang.

Heldigvis hadde vi en velvillig lege som ga oss en rask henvisning, og ventetiden ble forkortet i forhold til mange andre, noe vi allerede på den tiden satte stor pris på. Men der og da hadde vi fortsatt ingen anelse om hvor lang og vanskelig en vei vi hadde lagt ut på.

Da dere så fant ut at dere skulle ha hjelp, hvordan reagerte hver av dere på det?

Fra begynnelsen av var Martin svært optimistisk og hadde kanskje ikke den store innsikten i hvor innviklet en prosess vi skulle i gang med. Jeg så motsatt på det: Jeg merket godt en viss nervøsitet og satte meg raskt inn i diverse forløp og risikofaktorer. Men vi var begge veldig motiverte fra starten av og tenkte at det nok burde lykkes raskt – vi var jo tross alt unge, sunne og friske, og litt endometriose kunne vel ikke være det store problemet.

Fortell oss om behandlingsforløpet deres – når begynte dere, og hvilke tanker meldte seg underveis? Hvordan takler dere de vanskelige periodene hver for dere?

Vi begynte på en privat klinikk, der tingene gikk dårlig helt fra starten. De hadde ikke særlig mye fokus på sykdommen min, og spesielt overlegen så ikke endometriosen min som et problem. Også selv om jeg måned for måned så på skanningene deres at cystene mine vokste helt vilt, fra 2 til 6 cm. Jeg spurte dem om ikke den største cysten på eggstokken satt i veien. Men det ble raskt avfeiet.

Etter fem IUI-forsøk (og en IUI som ble stoppet på grunn av feilmedisinering) hadde jeg så voldsomme smerter i 70 % av min våkne tid at jeg fikk en akuttime på Rigshospitalets endometrioseambulatorium.

Deres konklusjon resulterte i at vi ble henvist til fertilitetsavdelingen på Rigshospitalet, og at jeg fikk operert ut 10 cyster, der en eggstokk ble skadet. Deretter skulle vi ut i vår første av tre venteperioder. Operasjonssåret skulle heles, og først tre måneder senere kunne vi begynne på IVF.

Etter dette har jeg vært i lang protokoll og blitt satt i kunstig overgangsalder, jeg har vært til egguttak gjentatte ganger og alt som hører med til det. Jeg kunne til tider bli misunnelig på alle de som var i kort protokoll, for jeg opplevde at de i løpet av et år kunne ha langt flere forsøk enn vi.

Korona og streiken har også satt sitt preg, og i løpet av sommeren 2021 kom vi igjen i tre måneders tvungen pause. Å være i pause er verre enn å være i et forløp, synes jeg. For selv om det under en behandling er tusen følelser i kroppen, så er man i det minste i gang. I pausen blir all kontroll tatt fra deg. Og fordi jeg må være på p-piller mellom alle behandlinger (på grunn av endometriosen, som ikke må utvikle seg, og som dessverre utvikler seg veldig raskt), kan vi ikke engang prøve på egen hånd i disse pausene.

Uvissheten om det noen gang vil lykkes, er en stor påkjenning. Hvis man hadde en garanti, hadde mye av det vi må gjennom, vært lettere. Men vissheten om at uvissheten er konstant, kan fjerne all normalitet.

Å løpe med 220 km/timen med bind for øynene

Jeg opplever at jeg har utviklet en ny midlertidig fertilitetspersona: I tillegg til at jeg må forholde meg til injeksjoner, antallet egg, slimhinnens tykkelse, sykehusbesøk og kroppslige forandringer, så må jeg plutselig også forholde meg til en ny side av meg selv. En ny person som jeg må bli kjent med, godta og navigere sammen med. Og som til de grader setter meg på prøve. Jeg har til tider de styggeste følelsene av misunnelse.

I starten våger man å tro og drømme uten begrensninger, men etter hvert begynner man å begrave alt håp og all tro – ikke for at være bevisst pessimistisk, men rett og slett for å passe på seg selv.

For eksempel kan jeg håpe inderlig når jeg ligger med hånden på magen og tenker på det lille egget som har blitt lagt opp – og samtidig er det en stemme i hodet mitt som sier: “Kjære Maria, nå må ikke drømme for mye. Det går jo bare galt akkurat som før.”

Eller når jeg tenker: “Gud, hvor du er sterk, utholdende og et godt menneske”, men så kan stemmen igjen si: “Men ikke helt så godt et menneske når du ikke hele tiden kan romme dine venninners graviditet.” Det er en enorm sorg for meg ikke å ha blitt gravid ennå. Hvordan kan man savne og føle en så stor sorg over noe som aldri har vært? Det ligger så dypt i meg. Siden jeg var ganske liten, har jeg visst at jeg skulle bli mor. Og å se meg selv som en kvinne som aldri vil bli mor, er rett og slett ikke et alternativ for meg. Jeg skal bli mor, og det blir jeg.

På den måten er det en evig kamp å gå inn og ut av alle disse følelsene med 220 km i timen og bind for øynene på en humpete vei og ikke vite om du skal løpe 1 km eller 800 km før du er i mål, og du vet heller ikke om det i det hele tatt er en medalje å få når du kommer til mål.

Martin: For min del synes jeg det vanskeligste hele tiden er å være klar til omstilling: Du vet ikke hva neste måned bringer. Og det at Maria går gjennom så mange følelser hele tiden, gjør at jeg alltid prøver å være ekstra oppmerksom og klar til å håndtere hva enn hun måtte føle.

Jeg synes også at det er vanskelig at det er så stor forskjell på hva vi må og kan som mann og kvinne. Jeg skal bare levere en sædprøve hver tredje måned og har mesteparten av tiden ikke vært med på sykehuset på grunn av koronaen.

På den måten er hun i vårt tilfelle den som må ta langt det meste av oppgaven – og den oppgaven burde ha vært så mye enklere: To mennesker som har sex sammen, fordi de ønsker å lage et barn sammen.

Hva er statusen for situasjonen deres nå?

Akkurat nå er vi i frysebehandling kort protokoll.

Hvordan er det å være i fertilitetsbehandling? Fungerer systemet, og forstår dere hva dere er med på?

Hvis vi ser bort fra at systemet ikke virket på den privatklinikken vi valgte, så har vi etterpå vært svært tilfredse. Personalet på Rigshospitalet bruker tid, krefter og er til stede for oss og vår situasjon. Vi føler oss aldri bare som et nummer i køen.

Selv i den perioden da kvinnene skulle møte opp alene på grunn av koronaen, ble det også her brukt mer tid og vist omsorg fra både sykepleiere, laboranter og leger. Jeg er umåtelig glad for den fine behandlingen vi har fått i en så sårbar tid. Klinikken blir en så stor del av ens hverdag at man til tider kan føle det som ens andre hjem, og derfor er det viktig å føle seg sett og hørt.

Vi har ofte snakket om hvorvidt man burde gå raskere til IVF – ikke bare for par som oss, men for alle, fordi suksessraten ved IUI er så liten. Og fordi de månedene man muligens kaster bort, på lengre sikt gir flere følelsesmessige opp- og nedturer enn kropp og sjel har godt av. Det er utvilsomt mer innviklet enn det, mer tidkrevende og dyrere for staten – men hver måned teller virkelig i lengden.

Kjenner dere andre som også sliter med å bli foreldre?

Vi kjenner dessverre bare ett annet par som er i samme situasjon som oss. Og de fleste av vennene våre har blitt gravide på null komma null. Faktisk har det bare det siste året blitt født 13 barn i vår nære omgangskrets. Så vi er stort sett det eneste paret uten barn, selv om vi begynte som de første med å prøve. Nettopp det faktum har skapt en helt enorm følelse av ensomhet og urettferdighet.

Verden kan ofte føles urettferdig, og det har tatt meg lang tid å akseptere at livet bare er sånn nå og da. Til gjengjeld – sett i det store perspektivet – er jeg glad for at jeg har en sjenerøs og trygg kjæreste som jeg hver dag kan komme hjem til. Og som kan romme alt det jeg kommer med. Enten det er dyp gråt og sorg, sinne, skrik, rop og skokasting mot veggen (skjer først og fremst ved nedregulering til overgangsalderen), eller når jeg er gledesstrålende og helt sikker på at nå går det.

Hvordan har dere delt situasjonen med familie og venner?

Vi er svært forskjellige i vår tilnærming til deling. Martin har ikke det store behovet, mens jeg er motsatt og ønsker at folk skal kjenne til vår situasjon. Og jeg tror det er viktig av flere grunner: Det er forståelig at mange ikke kjenner til kompleksiteten i behandlingen, og jeg husker en nær venn som sa: “OK, da er det vel bare ett eller to besøk på sykehuset, og så kan vi se om dere blir gravide.”

Da bestemte jeg meg for å gi dem muligheten til å få innblikk i hva som skjer. Både rent biologisk, men også i forhold til følelsene. På den måten tror jeg det har lettet prosessen i perioder – så vi hele tiden har kunnet vurdere hva jeg har behov for, og hva våre gravide venner trenger å vite.

Det betyr ikke at det ikke har vært hindre i veien, for mennesker er forskjellige, og alle takler situasjonen vår forskjellig. Men jeg tror at hvis vi åpner oss helt – også inn til der det er mørkt og trist – så kan venner og familie bedre støtte oss på den måten vi trenger. Og støtte har man absolutt behov for.

Men uansett hvor mye man forteller og deler, er ensomhet en stor del av behandlingen. Spesielt som kvinne, som er bærer av “barnløsheten”. Jeg er vanligvis enormt sosial og gjør hundre ting på én gang, og i vår så jeg plutselig meg selv forsvinne fra alle de menneskene jeg elsker og bryr meg om. Det å skulle forholde seg til alle vennenes gravide mager, babydusjer, fødsler og diskusjoner om alt fra barnemat og barnestoler i bilen til sosiale arrangementer ble rett og slett for mye.

Og nettopp det å være utilstrekkelig er noe som tar mye plass hos meg: At jeg i 2,5 år hele tiden har skullet ta ekstra hensyn, at folk har skullet lytte til alle våre negative testresultater og følelser, at jeg skulle hatt fri fra jobben og ikke har hatt overskudd til å pleie vennskap og passe på andre. Og at jeg overfor min rolige, sjenerøse, pragmatiske og evig støttende kjæreste bare har kunnet tilby ham berg-og-dalbane-Maria, manglende sexlyst og mer og mer oppgitthet.

Jeg priser meg hver dag lykkelig for min venninne som går gjennom dette sammen med meg og står i samme situasjon som oss. Selv om jeg for alt i verden skulle ønske at hun aldri hadde vært i denne situasjonen, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten henne til å dele alle tankene med, uansett hva klokken er eller hvor stygge ting jeg sier. Hun er gull verdt. Alle burde bare ha én person de kan si hva som helst til.

Når dere ser på hele prosessen – hva er det vanskeligste?

Vi er stadig i det vanskeligste.

“Den dypeste sorgen.

Er ikke å vite hvem du er.

Eller om du noensinne blir”

Jeg skulle ønske min sorg var mer synlig, som et brukket ben. Så jeg ikke hele tiden måtte forklare mine følelser og føle at det ikke er helt legalt. Jeg føler ofte at jeg må rettferdiggjøre overfor andre hvorfor jeg føler som jeg gjør: Hvorfor sorgen ikke slipper taket, og hvorfor jeg ikke bare kan være positiv.

Martin og jeg har valgt å ta denne reisen sammen – og å fortsette å reise sammen. Det kan godt være at vi har valgt å reise til månen uten nok oksygen, men vi tror vi kommer ut dobbelt så sterke på den andre siden. Sammen med et lite ønskebarn.

Har dere et godt råd til yngre par som ønsker å starte en familie på et tidspunkt?

Sjekk fertiliteten deres kontinuerlig. Da kan dere kanskje spare noen år – og mange av dem svært vanskelige.