Nana Martine: “Hvorfor skjer det så lett for deg, og ikke for meg?”

Kjæreste venninne

Jeg dedikerer all min kjærlighet til deg, oss to og den vakre spiren du har i magen din. Dette er mitt brev til deg.

Du ble gravid i det første naturlige prosjekt-baby-forsøket. Jeg selv leter fortsatt etter meg som jeg var for to år siden da jeg sluttet med p-pillene. Jeg vet ikke hvor jeg ble av, bekymringsløs og fri som jeg var.

Du skrev din gledelige nyhet til meg på SMS på den siste dagen av min kjærestes og mitt eget sårt tiltrengte behov for å komme av gårde til sommerhuset. Vi var langt borte fra jobben og alt som heter fertilitetsbehandling, og derfor ble jeg ekstra hardt truffet. Jeg var uforberedt, og sjokket traff meg med lynets hastighet. Etter noen dager, der jeg glimtvis merket mitt gamle, bekymringsløse og frie sinnelag fra før fertilitetsbehandlingen, var jeg tilbake på bunnen. Den bunnen jeg har truffet så mange ganger tidligere i mitt snart toårige fertilitetsforløp.

Jeg stirret på beskjeden, som du så omtenksomt hadde valgt å skrive, helt sikkert med all angst i fingrene i ditt beste forsøk på å overlevere en beskjed du garantert visste at jeg ville ha vanskelig for å “svelge”. Tårene trillet ned mitt vår-”detoxede” og forblåste ansikt mens jeg så ut av vinduet på de vakre sanddynene mot Nordsjøen og den blå himmelen. Ut på friheten og livet i sitt vakreste uttrykk, mens tanker som:

Jeg sendte et oppriktig, ærlig og kjærlig “Gratulerer, så flott” tilbake til deg og dro hjemover med flere trillende tårer enn jeg trodde man var i stand til å inneholde og uten ord. I 2,5 timer vurderte jeg hvordan jeg kunne fortsette vennskapet vårt på de vilkårene - at din fantastiske nyhet minnet meg om min nåværende og aller største sorg.

Svaret kom til meg etter ganske kort tid, og innimellom de svært vanskelige, sorgtunge følelsene merket jeg den største kjærligheten til deg og det lille spirende livet i magen din. Jeg trengte deg til å være der MED meg i min aller mest skamfulle time og sårbare virkelighet. Samtidig hadde jeg lyst til, akkurat som en struts, å stikke hodet i sanden og aldri se opp igen. Livets kontraster, så ubarmhjertige. I Martinus' “Livets bok” står det: “Da vi bare gjennom vårt kjennskap til mørket kan erkjenne lyset, og bare i vårt kjennskap til lyset kan erkjenne mørket (...)”

Da vi kom hjem fra Nordsjøen, satte jeg meg rett inn i bilen og kjørte mot Århus. Hele veien inn vurderte jeg å snu helt til jeg plutselig stoppet foran leiligheten din. Da du klemte meg, strømmet det et hav av intense følelser gjennom kroppen min - først og fremst kjærlighet og sorg. Så sto vi der, midt i gaten og gråt. Av lykke og sorg. Riktignok gråt jeg ikke, kanskje som forventet, bare av sorg på egne vegne - jeg gråt også lykkelige tårer ved tanken på at en fin liten skapning snart ville berike vår begges verden.

Med ett visste jeg at tapet av et slikt verdifullt vennskap under ingen omstendigheter skulle være enda en pris jeg måtte betale for å være i fertilitetsbehandling. Jeg har allerede betalt prisen for uønsket barnløshet i form av hele min kapital, en del av meg selv, en mental tilstand som i svært lang tid, har vært under et press jeg aldri før har opplevd.

Jeg forstår den naturlige trangen til å trekke seg fra venninner og bekjente som får barn. Jeg forstår hvorfor mange ønsker å beskytte seg mot så mange tilbakeslag som mulig på “reisen” for å få det barnet som storken ennå ikke har funnet. Men nå, mer enn noensinne før, har verdien av et godt og tett vennskap, motet til å være ærlig og autentisk og dele alle sider av sin menneskelighet - vist seg å være viktig.

Nietzsche sier at “det som ikke slår oss i hjel, gjør oss sterkere”, og på noen dager lyder disse ordene mer hult enn noe annet. Men jeg vet etter hvert at mine sorgfulle følelser er et uttrykk for det som er viktig i livet mitt - nemlig å stifte den familien jeg aldri hadde selv, og i mitt mest iherdige forsøk på å gjennomleve og overleve denne “krisen” må jeg tro at livets plager til slutt, gjør meg, om ikke sterkere, så i hvert fall mer sjenerøs, innsiktsfull og autentisk.

Vanskelige følelser og tanker er en del av “kontrakten” med livet, og selv om hullet denne gangen virket umulig å komme opp av, så er jeg etter å ha felt mange tårer, intense og sårbare, og snakket med deg, langsomt på vei opp igjen. Mer sårbar enn noensinne, men med det som føles som et, om mulig, enda sterkere vennskap for resten av livet. Takk for at du gråter med meg.

Vennlig hilsen Nana Martine