Tonje: Jeg husker godt hvor «lettet» vi var. Endelig hadde vi fått en begrunnelse til den uforklarlige barnløsheten

Når og hvordan møtte du partneren din?

Tonje møtte William senhøsten 2015 da han var gjest på en restaurant Tonje jobbet på som servitør og allerede januar 2016 var vi kjærester. Det tok ikke lange tiden før jeg flyttet inn i leiligheten hans i Oslo. Den var på hele 21 kvm meter så man kan si vi ble godt kjent.

Når oppsto de første tankene om å ville bli foreldre?

Da sommerferien var over i 2017 og vi var på vei hjem fra årets ferietur snakket vi sammen i bilen om nysgjerrigheten på å stifte familie. Vi så for oss baksete i bilen med 2, kanskje 3 små kropper, latter, krangling og bil regelleker. Vi ble enige om at jeg skulle slutte på prevensjon, kartlegge syklus og starte prøvingen.

Etter ca ti måneder med prøving, var jeg (Tonje) hos gynekolog for en vanlig undersøkelse. Jeg fortalte at de hadde prøvd å bli foreldre over en lengre periode, uten resultater. Gynekologen ga oss veiledning og råd om veien videre. Vi fikk informasjon og noen brosjyrer og ble nå introdusert for IVF. Videre ble vi anbefalt å snakke med fastlegen. Gynekologen gjorde oss oppmerksom på at noen leger er svært nøye på å følge «1-års regelen», men ville at vi skulle prøve.

Hos fastlegen ble vi møtt med god forståelse, og det ble sendt en henvisning til gynekologisk spesialist.

Det var behandlingstid på henvisningen og ventetid på time. Oppgjennom årene har vi lært at vi har blitt ufrivillig gode på å vente- for det er mye ventetid i utredning og behandlinger. Vi fikk tips fra min gynekolog om å prøve ut akupunktur, vitaminer og mineraler i mellomtiden. Jeg tror vi gikk til innkjøp av alle type vitaminer fra A-til-Å. Vi testet bidronning gelé, brennelsete og andre naturmidler. Alt uten hell.

Da vi kom til Spesialisten sendte hun oss videre en henvisning til Gynekologisk Poliklinikk på Bærum sykehus med en forespørsel på laparoskopi for utredning av endometriose. En tilstand der livmorsvev vokser utenfor livmorhulen. En laparoskopi er den eneste måten leger med sikkerhet kan si om du har endometriose.

I førjulstiden 2018 fikk jeg påvist endometriose. Jeg husker godt hvor «lettet» vi var.

Julen er en sår tid å være barnløs. Vi har selv store ønsker om å arrangere juleverksted hjemme, dra på julemarked og sitte i pysjen i sofaen å se de klassiske julefilmene. «Kanskje det er vår tur neste år, nå som vi har fått bekreftet endometriose? Da skal det jo ordne seg nå…»

Hvordan påvirket det forholdet ditt underveis - ble du lagt merke til det? Ble deler av forholdet ditt endret?

Forholdet vårt er dypere, sterkere og mer stabilt enn noensinne. Vi er rause og gode mot hverandre, vi tar hensyn og viser forståelse. Sammen skal vi fortsette mot barnedrømmen. Under IVF forsøk er det viktig for oss å gjøre noe hyggelig sammen for å få tiden til å gå. Vi kan for eksempel lage gode middager, gå fjellturer med hunden vår, Eddie (5år), pusse opp litt innendørs hjemme eller holde på i hagen med å så og plante.

IVF er ingen snarvei eller «quick fix». Det er en knalltøff prosess. Det er mye som føles ukjent og alt må væres underveis. Behandlingene varierer og kroppen responderer forskjellig. Det svinger fort i følelsene. Det er et berg og dalbane som setter fart og man kan være innom alt fra usikkerhet, bekymringer, redsel og glede innenfor samme minutt.

Vi opplever etter vår åpenhet at det finnes mange i vår situasjon. På Tonjes instagram: HosTonje kommer det daglig meldinger fra medmennesker som ønsker å vise sin støtte, dele erfaringer eller bare spørre spørsmål.

Det som ofte går igjen på meldingene vi mottar er frustrasjonen fra omverden. De typiske setninger man får høre som barnløs. «Ikke stress, da skjer det», si heller «Jeg heier på dere». Unngå «Jeg kjenner en som ble gravid da..» men fortell heller «Jeg er her for deg».

Det har krevet mye mot for å åpne oss opp om vår barnløshet, det var kjempeskummelt i starten, vi ante ikke hvordan det ville bli mottatt. Vil vi få kommentarer på at det ikke er «ment å være», «unaturlig å få barn på denne måten» eller møter vi på støtte.

Å der er vi så evig dypt takknemlige, vi har bare møtt på medfølelse og støtteerklæringer fra ukjente,bekjente,venner og familie. Nå føles det fint og det gjør oss godt å være åpne om vår vanskelige vei mot å bli foreldre.

Hvordan følte du deg underveis - ble kroppen din veldig påvirket av situasjonen?

Å gå på ulike medisiner, i korte,intense perioder setter sine spor. Noen går utover nattesøvnen, vekten påvirkes og humøret blir stadig satt på prøve. Medisinene kan gjøre meg helt utmattet både fysisk og psykisk. Den verste perioden for meg er når jeg tar medisiner for å «nedregulere» kroppen før hormoner til IVF egguttak. Da settes kroppen i en kunstig overgangsalder, og hetetoktene står for tur. Hodepine, lite søvn, tørr hud, dårlig appetitt og lydsensetiv er noe jeg kjenner på. Det kan by på utfordringer i hverdagslivet med jobb og hus, så det gjelder å finne balansen.

Det viktigste vi gjør er å ta vare på oss selv og helsen. Det er vi gode på.

Status nå?

Etter 5 år som prøvere, 2 laparaskopier for å fjerne endometriose, 7 egguttak og 11 tilbakeføringer av embryo, kjemper vi fortsatt vår vei mot å bli foreldre.

Det kreves mye i hverdagen og de riktige valgene må prioriteres. Det kan være utfordrende, men vi har funnet vår måte å gjøre det på. Vi vil ikke gi oss. Vi vil så gjerne få tittelen som «mamma og pappa»