Vårt fellesskap svarer: Slik har vi taklet babymisunnelse

Spørsmål 1: Opplevde du at alle rundt deg fikk barn enkelt?

Rikke: Jeg følte ofte at jeg var den eneste i verden som hadde en kropp som ikke virket som den skulle. Venninnene mine ble gravide lynraskt, hadde forholdsvis ukompliserte graviditeter og fødte skjønne og sunne barn.

Louise: I periferien hadde jeg en opplevelse av at veldig mange fikk barn. Det var ikke så voldsomt i vår omgangskrets, men etter hvert som tiden gikk, ble det flere og flere.

Mia: Ja, det hadde jeg. Plutselig var alle rundt meg gravide, og jeg la ikke merke til annet enn barnevogner og store mager. Jeg følte ofte en sterk misunnelse og klarte ikke å forstå hvordan folk bare kunne bli gravide hjemme helt av seg selv. Hvorfor hadde de andre forutsetninger enn meg? Hva hadde jeg gjort galt, siden jeg ikke kunne lage barn selv?

Monique: Jeg føler at alle rundt meg har fått barn bare ved å knipse med fingrene, i hvert fall de fleste av dem. I løpet av de to årene vi har prøvd å bli gravide, har alle kvinner i min familie blitt gravide.

Sofie: Jeg er godt kjent med babymisunnelse! Generelt syntes jeg ikke det var så vanskelig at andre ble gravide, før jeg startet med fertilitetsbehandling. Jeg tenkte bare «Hvis de blir det, så må jeg også snart bli det.» Men det endret seg.

Spørsmål 2: Hvordan har du følt og reagert når noen har fortalt om en graviditet mens du selv var i behandling?

Rikke: I vårt fertilitetsprosess nådde jeg et punkt hvor jeg fikk vanskelig for å bli glad på andres vegne når de fortalte at de hadde blitt gravide. Jeg syntes det var uendelig urettferdig – som om andres graviditet betød at sjansen for at jeg skulle bli gravid, ble enda mindre. Rasjonelt visste jeg selvfølgelig at det ikke var slik det hang sammen, men fornuften min ble kastet ut av vinduet sammen med alle håp og drømmer om å kunne stifte en familie selv.

Louise: Da vi hadde startet i behandling, kunne jeg godt finne på å si fæle ting til skjermen når det dukket opp enda en graviditet på sosiale medier. Senere ble jeg bedre til å si «Det har ikke noe med meg å gjøre, det er fint for dem». Da kunngjøringene sakte, men sikkert begynte å komme i vår egen omgangskrets, reagerte jeg med gråt. Jeg har aldri blitt lei meg for at vennene våre skulle bli foreldre, men jeg tror bare at jeg ble overveldet av vår egen sorg.

Mia: Jeg ble glad på andres vegne, men jeg klarte ikke å la være å føle at muligheten for å bli gravid selv, ble mindre og mindre for hver graviditet som ble kunngjort.

Monique: Det slo meg nesten helt ut hver gang en ny graviditet ble annonsert. Jeg har egentlig akseptert at vi trenger hjelp til å få barn, men jeg har bare vanskelig for å forsone meg med all den ventetiden. Det er det som gjør vondt akkurat nå.

Sofie: Da vi startet i fertilitetsbehandling, ble jeg litt mer irritert når andre «sprang forbi oss i køen». Særlig dem som sto meg nær og som hadde prøvd i veldig kort tid, eller hvor de hadde hatt et «uhell». Uhellene kunne jeg bare ikke holde ut, og jeg ble sur på dem innvendig. Jeg fikk en følelse av at livet ikke var rettferdig, noe det jo dessverre bare ikke er. De personene som hadde prøvd lenge eller hadde vært i fertilitetsbehandling, unte jeg det big time – og de var også med på å gi meg håp.

Men når det er sagt, så prøvde jeg – når jeg hadde svelget det faktum at venninnene mine fikk det jeg ikke hadde – å nyte lykken deres og suge til meg alt det gode. For ellers ville perioden frem til jeg ble gravid kun vært ulykkelig, og det kunne jeg ikke holde ut. Så jeg var på barselbesøk og kysset og koste meg med babyene deres, og prøvde å sette pris på at jeg kunne levere dem tilbake når jeg var lei, og at jeg kunne sove lenge i helgene.

Spørsmål 3: Hva er en god måte å kunngjøre graviditeten sin på hvis man har en nær venninne eller et familiemedlem som er i behandling?

Rikke: Venninnene mine begynte å kunngjøre graviditetene til meg på SMS, og det var helt klart den beste måten for meg å få vite det på. Da fikk jeg mulighet til å være og hvile i min egen umiddelbare reaksjon (som var misunnelse og sorg over min egen situasjon). Og når jeg hadde summet meg, kunne jeg uttrykke gleden min på deres vegne og faktisk mene det.

Louise: Jeg er stor tilhenger av å få en melding. Jeg tror faktisk ikke at jeg har opplevd at noen har fortalt meg om graviditeten ansikt-til-ansikt mens vi har vært i behandling, og det er jeg veldig glad for! Når jeg fikk vite det via en melding, fikk jeg muligheten til å bearbeide min egen sorg før jeg så vennene våre – og på den måten har gleden som jeg opplevde på deres vegne, kunnet skinne gjennom og ikke stått i skyggen av sorgen min. For sorgen har ikke noe med deres graviditet å gjøre. Den er min egen, og jeg vil ikke at vennene våre skal tro at jeg er lei meg fordi de er lykkelige.

Mia: Hvis du vil gjøre en stor kunngjøring i familien eller under en middag med vennene dine, så kan det være en god idé å si ifra på forhånd til dem som er i behandling. Det kan være tungt å høre at andre har blitt gravide når du ikke vet om du noensinne kan få et barn selv. Det er ikke fordi man ikke er glad på andres vegne, men det er bare ikke så enkelt å håndtere slike følelser. Å vente et barn er kjempestort, og det samme er sorgen over å ikke kunne få et.

Monique: Jeg vil helst vite det så tidlig som mulig, og gjerne personlig, så det ikke blir sagt i en stor forsamling. Da kan jeg lettere ta det inn og gi plass til den gleden som den gravide fortjener. Jeg har vanskelig for å håndtere alle andres glede på den gravides vegne, for jeg vil så gjerne ha den samme reaksjonen overfor meg. Så det har ingenting å gjøre med at jeg ikke er glad på den gravides vegne og ikke synes at det er flott for dem. Det gjør bare skikkelig vondt å stå utenfor den mor-gruppen som jeg så inderlig gjerne vil være en del av.

Jeg øver på og snakker med mannen min, Theis, om å akseptere at det kan gjøre vondt, samtidig som at jeg er glad på deres vegne. Noen dager er det mye enklere enn andre.

Spørsmål 4: Hva gjorde du for å klare å være i forsamlinger med gravide mager?

Louise: Hvis det var venninner, har jeg aldri hatt et problem med gravide mager. Jeg har alltid syntes at graviditeter er skikkelig spennende. Men i min tidligere jobb i en undertøysbutikk lot jeg heller kollegene mine ta de gravide når de kom for å kjøpe amme-BH.

Mia: Jeg var ærlig overfor meg selv om hva jeg kunne tåle fra gang til gang. Noen dager var det greit, andre dager var det ikke det. Det hang ofte sammen med hvor jeg var i behandlingen, og det forstod de fleste.